Lesbare klikk gjennom høsten: slik forbereder du grensesnittet i opptak

Når sommerferien er over og kalenderen fylles av nye prosjekter, kommer de fleste bedrifter til et punkt der kolleger trenger veiledning i systemer de ikke har brukt på lenge. Det er også tiden da mange programvareleverandører ruller ut oppdateringer, og da endrer knapper og menyer utseende. En veiledning som ble laget i fjor, viser ofte ikke lenger det brukeren ser på skjermen.

Jeg er Ingrid, og i modulen Lesbart grensesnitt ser jeg samme mønster hver høst. Deltakerne har gode intensjoner, men opptakene viser et grensesnitt der alt skjer for raskt og for smått. Seeren mister tråden etter det andre klikket og må spole tilbake.

Derfor bruker jeg de første ukene av høsten til å planlegge hvordan skjermen skal se ut for betrakteren, ikke for den som tar opp. Det er en liten forskjell i tankegangen, men den endrer nesten alle valg du tar før du trykker på opptaksknappen.

Zoom er det enkleste verktøyet for å gjøre et grensesnitt lesbart, og det mest misbrukte. Mange zoomer så mye at seeren ikke lenger ser hvor på skjermen de er. Min tommelfingerregel er at seeren alltid skal kunne gjenkjenne hvilken del av programmet du står i, selv når du viser en detalj.

Start med å bestemme hvilket område som er viktig for hvert trinn. Hvis du viser hvordan man oppretter en ny rapport, holder det ofte å vise menyen og knappen, ikke hele vinduet. Zoom inn rolig, hold bildet stille mens du snakker, og zoom ut igjen når trinnet er ferdig.

Unngå å zoome mens musepekeren beveger seg. Da må seeren følge to bevegelser samtidig, og det er akkurat da folk faller av. La heller zoomen komme først, vent et halvt sekund, og gjør så handlingen.

• Zoom inn før klikket, ikke under det
• Hold zoomnivået likt innenfor ett trinn
• Zoom ut når du bytter til en ny del av programmet

Markering handler om å fortelle seeren hvor de skal se. En tynn ramme rundt en knapp, en svak fargeflate bak en menylinje eller en pil som dukker opp i to sekunder kan gjøre en uoversiktlig skjerm klar. Det viktige er at markeringen har samme stil gjennom hele veiledningen.

Jeg anbefaler én farge for markering og én for tekstfelt, og at begge skiller seg tydelig fra programmets egne farger. Sjekk dette på en vanlig kontorskjerm og ikke bare på din egen. Mange ansatte ser veiledningen på en bærbar med lav lysstyrke, og en lys gul markering kan forsvinne helt mot en hvit bakgrunn.

Ikke marker alt. Når alt er fremhevet, er ingenting fremhevet. Velg ut ett element per trinn, og la resten av skjermen være rolig. Spør deg selv hva seeren skal gjøre etter at du er ferdig med trinnet, og marker akkurat det.

• Bruk samme farge og tykkelse hele veien
• Vis markeringen litt før du snakker om elementet
• Fjern den igjen når trinnet er ferdig

Musepekeren er seerens øye på skjermen. Hvis den farer rundt, vet ikke seeren hva som er viktig. Hvis den står stille mens du forklarer, mister seeren følelsen av at noe skjer. Målet er rolige, jevne bevegelser som går rett mot det du skal klikke på.

Øv på å flytte pekeren i en rett linje fra ett element til det neste, og stopp et lite øyeblikk før du klikker. Det gir seeren tid til å se hvor du er på vei. I innstillingene til operativsystemet kan du ofte gjøre pekeren større og senke hastigheten, noe som gjør opptaket mye mer behagelig å se.

Unngå å bruke pekeren som peker mens du snakker. Hvis du vil fremheve noe, bruk markering. Pekeren bør være et verktøy for handling, ikke for å sirkle rundt det du forteller om. Det gjør veiledningen roligere og enklere å følge for nye brukere.

• Gjør pekeren litt større enn vanlig
• Senk pekerhastigheten før opptak
• Hvil pekeren utenfor tekst du vil at seeren skal lese

Velg et system du bruker ofte, og ta opp ett minutt der du gjennomfører én oppgave. Spill av opptaket uten lyd og se om du forstår hva som skjer bare ved å følge zoom, markering og peker. Hvis du må gjette, må noe justeres.

Gjenta opptaket med en endring av gangen. Først zoom, så markering, til slutt pekerbevegelser. Når du endrer én ting, ser du hva som faktisk hjelper. Mange blir overrasket over hvor mye en liten endring i tempo gjør for forståelsen.

La gjerne en kollega se opptaket uten forklaring. Kollegen skal si fra første gang noe blir uklart. Disse stedene markerer du i manuset og tar på nytt. Slik bygger du over noen uker et lite bibliotek av klare opptak som kan gjenbrukes når programmet oppdateres.

Programvare endres, ofte uten varsel. Derfor bør du tenke på veiledningen som noe som kan oppdateres i deler. Hold hvert trinn kort, og unngå å bygge zoom og markering inn i lange, sammenhengende klipp. Da kan du bytte ut bare det trinnet der menyen ble flyttet.

Skriv ned hvilken versjon av programmet du tok opp i, og lagre innstillingene dine for oppløsning og zoomnivå. Neste gang du tar opp, får du samme utseende og kan klippe nye trinn inn mellom de gamle uten at seeren merker overgangen.

Det er en praktisk vane som sparer mye tid utover vinteren. Og hvis en kollega trenger veiledningen om noen måneder, er sjansen større for at den fortsatt stemmer.