Begrepet forklart uten fagsnakk
Når vi i kurset snakker om et lesbart grensesnitt, mener vi noe veldig enkelt: seeren skal kunne se hva som skjer, hvor det skjer og hvorfor, uten å gjette. Programmet du viser kan være stort og fullt av knapper, men opptaket skal bare løfte fram det som hører til akkurat denne handlingen.
Mange tror lesbarhet handler om høy oppløsning. Det er bare en liten del av det. Et opptak i fin kvalitet kan likevel være uleselig hvis teksten er liten, pekeren farer rundt og tre menyer står åpne samtidig. Lesbarhet er et valg du tar før og under opptaket, ikke noe programvaren fikser for deg.
Jeg bruker ofte et enkelt bilde med kursdeltakerne. Tenk deg at du står bak en kollega og peker på skjermen med en finger. Du ville ikke pekt på hele vinduet. Du ville pekt på ett sted, ventet litt og sagt hva som skjer. Et lesbart grensesnitt er den samme rolige pekingen, bare gjort med verktøy.
Zoom: hvor mye og når
Zoom er det første verktøyet du lærer. Poenget er ikke å zoome mye, men å zoome med grunn. Hvis seeren må myse for å lese en menytekst, er det tid for å gå nærmere. Hvis hele arbeidsflaten er viktig for å forstå hvor du er, bør du holde deg ute og bruke markering i stedet.
En vanlig feil er å zoome inn og ut hele tiden. Hver bevegelse tvinger seeren til å orientere seg på nytt, og etter noen minutter blir opptaket slitsomt å se. Velg heller et par faste nivåer, for eksempel helbilde og nærbilde av én del, og skift bare når du går til et nytt trinn.
Vi øver dette med en kort sekvens på tre handlinger. Deltakerne tar den opp to ganger, først uten plan og så med en plan for hvor de zoomer. Forskjellen ser de selv ved første gjennomsyn, og da trenger jeg sjelden å forklare mer.
- Zoom inn når tekst eller ikoner er for små til å leses på en vanlig skjerm
- Hold samme nivå gjennom hele trinnet
- Gå tilbake til helbildet når du skifter område i programmet
Markering som leder blikket
Markering betyr å gjøre det viktige synlig: en ramme rundt et felt, en fargetone bak en knapp eller en pil som peker på et menyvalg. Bruk det sparsomt. Hvis alt er markert, er ingenting markert, og seeren mister tråden akkurat som uten noen hjelp.
Husk også at markeringen skal komme litt før du klikker, ikke samtidig. Seeren trenger et par sekunder for å finne stedet. Når rammen allerede står der idet klikket skjer, oppleves handlingen som forberedt og rolig, og fortellerstemmen får tid til å si hva som skjer.
Velg én markeringsstil og hold deg til den gjennom hele veiledningen. Skifter du mellom røde rammer, gule felt og piler uten system, må seeren lære en ny visuell regel for hvert kapittel. Det er unødvendig arbeid for noen som egentlig bare vil lære et program.
Musepekeren er seerens øyne
Pekeren er det seeren følger mest. Beveger den seg raskt eller uten mål, mister de oversikten. Beveger den seg rolig og rett mot det du snakker om, følger blikket med uten anstrengelse. Derfor ber jeg deltakerne øve på pekerbevegelser før de tar opp noe som helst.
En enkel regel hjelper mange: flytt pekeren til målet først, la den hvile et øyeblikk, og klikk deretter. Ikke slå av og på sirkler rundt det du vil vise. Hvis programmet du bruker kan gjøre pekeren større eller gi den en lett ring rundt, bruk det, spesielt i opptak som skal sees på store skjermer i et møterom.
Unngå å la pekeren stå midt i bildet mens du forklarer noe annet. Parker den et nøytralt sted eller ved siden av det du snakker om. Da vet seeren at nå hører de på, og at neste bevegelse betyr at noe skal skje.
- Flytt, vent, klikk – i den rekkefølgen
- Bruk en tydelig pekerstørrelse
- Parker pekeren utenfor teksten du omtaler
Vanlige feil vi ser i kurset
Den hyppigste feilen er tempo. Deltakerne kjenner programmet så godt at de beveger seg raskere enn en nybegynner kan følge. Det som føles som rolig arbeid for deg, oppleves som et lyn for den som ser det første gang. Spol tilbake og se opptaket som om du aldri hadde brukt programmet.
Neste feil er å bruke pekeren som pekepinn mens du leser opp en lang tekst. Pekeren går i sirkler, og seeren vet ikke om de skal følge den eller høre på deg. Del heller opp: først det du sier, så det du viser, eller begge deler når bevegelsen er kort og tydelig.
Til slutt ser vi mange som viser for mye på en gang. Et fullt oppgavevindu, en åpen innboks og to faner i bakgrunnen tar oppmerksomheten bort. Her henger dette tett sammen med skjermforberedelsen, men selve valget av hva som skal synes i bildet, hører hjemme i lesbarhetsarbeidet.
En øvelse du kan gjøre i dag
Velg en oppgave du gjør ofte i et program på jobben, for eksempel å lagre en rapport i riktig mappe. Ta den opp i tretti sekunder uten noe forarbeid. Ta den opp en gang til, nå med bevisst zoom, én markeringsstil og rolig pekerbevegelse. Sammenlign de to opptakene side om side.
Spør deg selv tre ting mens du ser. Kan jeg lese all tekst jeg trenger? Vet jeg alltid hvor jeg skal se? Skjønner jeg hvorfor klikket skjer akkurat nå? Hvis du svarer nei på ett av dem, vet du hvor du skal justere neste gang.
Vis gjerne begge opptakene til en kollega uten å si hvilket som er hvilket. Det er en av de raskeste måtene å få ærlig tilbakemelding på. Når kollegaen peker ut det andre uten å nøle, har du truffet noe viktig om hva seere faktisk trenger.
Et lesbart grensesnitt handler om å ta bort det seeren ikke trenger og vise det de trenger i et tempo de rekker å følge. Zoom, markering og pekerbevegelse er tre enkle verktøy som virker best når du bruker dem sparsomt og konsekvent. Øv på små sekvenser, se dem som en nybegynner ville gjort, og juster. Etter noen runder blir dette en vane du ikke lenger tenker på.
