Fullt manus eller stikkord: hva fungerer best når du forteller

Når du skal legge stemme på en skjermveiledning, er det i praksis to valg. Det første er et fullt skrevet manus som du leser ord for ord. Det andre er en liste med stikkord som du snakker fritt ut fra mens handlingene skjer på skjermen. Begge brukes i bedrifter som lager interne opplæringsvideoer, og begge kan gi gode resultater. Forskjellen ligger i hva du får kontroll over, og hva du mister underveis.

I denne artikkelen sammenligner jeg de to metodene ut fra det vi øver på i modulen om fortellertempo og manus. Jeg ser på tre ting: hvor lett det er å holde tempoet, hvor naturlig stemmen låter, og hvor mye arbeid du har med å rette opp feil etterpå. Til slutt kommer en anbefaling som passer for de fleste som lager sin første veiledning på rundt tre minutter.

Utgangspunktet er alltid det samme: seeren skal kunne følge hvert klikk. Fortellingen er ikke hovedsaken, den skal støtte det som skjer på skjermen. Det avgjør hvilken metode som lønner seg.

Et fullt manus gir ro. Du vet hva du skal si, i hvilken rekkefølge, og hvor lang veiledningen blir. Det gjør det lettere å planlegge kapitler og å sjekke at hver handling på skjermen har en tilhørende setning. Manuset kan også leses gjennom av en kollega før opptak, slik at fagbegreper og navn på knapper stemmer med systemet de ansatte faktisk bruker.

Prisen er at lesing lett låter som lesing. Mange løfter stemmen unaturlig, hopper over pauser og leser raskere enn handlingene på skjermen går. Seeren rekker da ikke å se hvor musepekeren er, før fortelleren allerede er videre. Et manus som er skrevet for øyet, med lange setninger og innskutte bisetninger, blir tungt å høre på.

Det hjelper å skrive som du snakker. Korte setninger, ett budskap om gangen, og verb som beskriver handlingen: åpne, velg, bekreft. Les manuset høyt før du tar opp, og stryk alt du snubler i.

• Gir kontroll over lengde og rekkefølge
• Lar en kollega kvalitetssikre ordbruk på forhånd
• Krever øvelse for å låte naturlig
• Må skrives for øret, ikke for øyet

Med stikkord låter stemmen som regel mer levende. Du snakker til seeren i stedet for å lese opp, og tempoet følger ofte handlingene av seg selv, fordi du forteller det du gjør mens du gjør det. For erfarne brukere av systemet kan dette være en rask vei til et godt resultat, særlig når veiledningen er kort og enkel.

Risikoen er at du mister tråden. Ordene «altså», «ehm» og «liksom» kommer inn, du gjentar deg selv, og du glemmer å nevne et viktig steg. Siden skjermen går mens du tenker, blir det tomgang i opptaket som må klippes bort. Det betyr mer redigering, og det er vanskelig å kutte i tale uten at overgangene hører seg.

Stikkord krever også at du kan systemet godt nok til å klikke riktig uten å lete. Leter du etter en meny mens du snakker, ser seeren det, og veiledningen mister sin rolige tone. Dessuten er det vanskeligere å lage gode undertekster uten en skrevet tekst å ta utgangspunkt i.

Ser vi på tempo, vinner stikkord når fortelleren kjenner oppgaven godt, mens manus vinner når veiledningen har mange trinn som må komme i en bestemt rekkefølge. På stemmens naturlighet har stikkord forspranget, men et godt øvd manus kommer nær. Når det gjelder retting etter opptak, er manus klart enklere, fordi du kan ta opp bare den setningen som ble feil.

Et tredje hensyn er tilgjengelighet. Undertekster og tekstversjoner for ansatte som ikke kan høre lyden, bygger på ordene i veiledningen. Har du et manus, er halve arbeidet gjort. Har du bare stikkord, må du transkribere etterpå og rette teksten for hånd.

Til slutt kommer vedlikehold. Programvare endrer seg, og en veiledning må oppdateres. Et manus gjør det enkelt å se hvilke setninger som berøres av en ny knapp eller et nytt menyvalg, og du kan ta opp bare de delene som er endret.

• Tempo: manus for lange rekker, stikkord for korte
• Stemme: stikkord litt friere, manus kan øves opp
• Retting: manus er langt enklere
• Undertekster og oppdatering: manus gir et solid utgangspunkt

For de fleste som lager en veiledning på tre minutter, anbefaler jeg en mellomting. Skriv et kort manus på én til to setninger per handling, og tren på det til du kan det nesten utenat. Når du tar opp, bruker du manuset som en støtte, ikke som en lesetekst. Da får du kontrollen fra manuset og den naturlige stemmen fra stikkordene.

Legg inn pauser i manuset. Marker dem med en strek eller en ny linje, slik at du husker å vente mens musepekeren flytter seg, og mens seeren leser en ny dialogboks. Et rolig tempo handler like mye om stillheten mellom setningene som om hastigheten på selve stemmen.

Ta opp ett kapittel om gangen. Da kan du gjøre om en liten del uten å starte på nytt, og du holder konsentrasjonen oppe. Lytt gjennom med lukkede øyne en gang: hører du hva som skjer, selv uten å se skjermen, er tempoet nesten riktig.

Sett av en halv time. Skriv først manuset i enkle setninger, og les det høyt to ganger mens du går gjennom handlingene uten å ta opp. Strek under ord du stopper på, og bytt dem ut. Sjekk at hver setning passer til én handling, ikke to.

Ta deretter et prøveopptak uten å bry deg om resultatet. Se det igjen og noter hvor du var for rask, og hvor det ble for lenge mellom setningene. En vanlig feil er å begynne å snakke før handlingen starter, slik at seeren hører om en knapp som ennå ikke er synlig.

Gjør til slutt det endelige opptaket, og lagre manuset sammen med videoen. Det blir til stor nytte når du skal teksting, når en kollega skal gi tilbakemelding i gjennomgangen, og når veiledningen skal oppdateres neste gang systemet endres.

• Skriv korte setninger, én handling hver
• Les høyt to ganger før opptak
• Ta et prøveopptak og noter tempoet
• Lagre manuset sammen med videoen